Mat i San Francisco

Det er litt unntakstilstand her på bloggen for tiden, med mye ferie, mye natur, og lite matoppskrifter. Når sommerferien er over, blir det mer oppskrifter igjen, men fram til da kan dere jo ta en titt på noe av maten jeg så og spiste i San Francisco.

Marte, som jeg besøkte, er det jeg vil kalle en frokostekspert (bare se her), så stort sett alle frokostene jeg spiste i California var små gourmetmåltider. Den beste var kanskje frokosten på Plow, en kafé som tar dagens første måltider så seriøst, at de kun serverer frokost og lunsj.

Jeg valgte arme riddere med jordbær, mascarpone og lønnesirup, mens Marte gikk for glutenfrie sitronpannekaker. Mmmm! En av mine høstambisjoner er å perfeksjonere begge disse rettene.

Udon nuddelsuppe i Japantown.

Etter å ha vært på matmarkedet i the Ferry Building, mangedoblet forventningene mine til Vulkan mathall seg. Ja takk til store grønnsaks- og delikatessebutikker med fantastisk utvalg og rimelige (sammenlignet med norske) priser.

Jeg sier også ja takk til ulike bakerier og konditorier under samme tak som spesialiserer seg på gode saker som du ikke nødvendigvis finner på din vanlige baker hansen.

Mest av alt sier jeg ja takk til en egen soppbutikk.

Å som jeg elsker sopp! Jeg kjenner det rumle i magen bare av å tenke på alle de deilige soppene som finnes i verden.

Sandwich med chevre, epler og valnøtter fra det anerkjente bakeriet Tartine, spist i Dolores Park.

I San Francisco er det lett å være vegetarianer, og lett å være sunn. Kale, eller grønnkål som det heter på norsk, som visstnok er noe av det sunneste man kan spise, selges overalt.

Og meksikansk tapas fra en tapasrestaurant jeg ikke husker navnet på i The Mission.

Det beste med californisk mat er likevel dagligvarebutikkene, og da spesielt whole foods. Fokus på økologisk og kortreist mat, et svimlende stort utvalg og masse vegetarvennlig mat til priser rimeligere enn rema. Dessuten er grønnsakene og maten i ferskvarediskene stablet så pent, alt er så innbydende, at man kjenner matlagingsinspirasjonen sive på. Så ja takk til en sånn butikk i Oslo, også.

Sutro Baths

Tar man bussen ut til kysten i den nordvestlige delen av San Francisco, ender man opp ved Sutro Baths. Ved første øyekast ser det ut som noen antikke ruiner, spor etter liv for mange hundre år siden. Men tror man dét, så tror man feil, for Sutro Baths, det gigantiske bade- og svømmeanlegget som holdt San Franciscos befolkning ren i noen tiår, åpnet i 1896 og brant ned i 1966. Ikke så veldig antikk, med andre ord. Men fint er det uansett, og tusler man sørover, kommer man til Ocean Beach, en enorm strand med løpende hunder og en og annen strandsurfer.

Fisk, jordskjelv og strutsunger

En av de beste dagene i San Francisco var dagen jeg dro til California Academy of Sciences. Siden dette var på dagtid på en vanlig fredag, var det meg og førtitusen barn der, noe som egentlig var ganske passende, med tanke på at det er et stort akvarium der, og siden jeg kjenner en inderlig barnslig glede når jeg ser fisk under vann.

Ethvert akvarium med respekt for seg selv må ha noe som enten er størst, lengst eller dypest i verden. Steinhart akvarium, som akvariet i California Academy of Sciences heter, har en av de dypeste tankene med levende koraller i verden.

Noe av det første jeg så da jeg kom inn døra var denne bambushaien og denne pilskaten. Fritt for å ikke ramle uti der.

Fisk!

Men det er ikke bare fisken som er fascinerende og fin.

Jeg lærte ting jeg virkelig burde ha visst, som for eksempel at maneter har vært på jorda i 650 millioner år, mens vi mennesker kun har vært her i ca. to millioner år.

Jeg liker å være steder der skilpadder (som har vært på jorda i 250 millioner år!) svømmer over hodet mitt.

California Academy of Sciences er mye mer enn et akvarium. Da jeg var der hadde de en stor jordskjelvutstilling der man kunne oppleve de to siste store San Fransisco-jordskjelvene i en jordskjelvsimulator samt se en film om jordskjelv i planetariumet (som føltes som om man satt i et romskip med et digert takvindu, der man så jorda fra verdensrommet, -kult!), og en regnskogutstilling med tropiske fugler og sommerfugler.

Sommerfuglen på det nederste bildet er en postmannsommerfugl. De blir kalt postmenn siden de besøker de samme plantene hver dag.

I det dørene holdt på å stenge, gikk jeg forbi disse søtingene. Strutsunger! Store runde øyne, pjuskete fjær og veldig store til å være så bittesmå. Fin avslutning på fin dag.

San Francisco

Det er interessant hvordan bilder man har i hodet av en by er er preget at klisjemotivene man kjenner fra turistbøker og reisereportasjer. Jeg hadde et ganske klart bilde av San Francisco før jeg dro dit: Du har den røde broen, de søte, pastellfargede husene som ligger i de bratte bakkene og så har du trikken, da. Og midt i dette bildet bor Marte.

Og det er pastellfargede hus, og det er i alle fall masse bakker. Det er for eksempel unødvendig med et SATS-kort i San Francisco, for du får mer enn nok trening av å gå opp, og opp, og opp alle bakkene.

Fordelen med alle disse bakkene er at det er utsikt uansett hvor du går, så lenge du går oppover. Og for hver nye utsikt, så tenker du at dette må jo være den fineste i hele byen. Men så går du opp en ny bakke, og gjett hva som venter deg? En utsikt som er enda finere, der du ser enda lenger, og du kjenner ditt utsiktselskende hjerte banke.

En av mine favoritting å gjøre i nye byer er å finne meg hus jeg kunne tenke meg å bo i. Og San Francisco er en drømmeby for denne øvelsen. Fri fantasi er visst like viktig som hammer og spiker når de bygger hus her, virker det som. Kråketårn, tropisk jungel i hagen og Alice i eventyrland møter funkis møter afrikansk slott? Ikke noe problem.

Jeg liker også hvordan husene gjerne har ikke bare en eller to, men derimot mange farger, og at det er forseggjorte detaljer hvor enn du ser. Det er også mye bruk av gull- og sølvmaling. Mer av det!

Men San Francisco viste seg å være veldig mye mer enn det turistifiserte bildet jeg hadde i hodet. For det første er byen veldig mye større enn det jeg trodde. Men siden de aller fleste husene ikke har flere enn to etasjer (hvis man ser bort i fra skyskraperne, selvsagt), får man den unike følelsen av å være i en enorm småby i stedet for en storby.

Men som en ekte storby er det Chinatown og Japantown (favoritten!) og andre towns og hills for ulike immigranters hjemland. Begynner ikke forresten Oslo bli stort nok nå til at vi kan få oss vår egen Chinatown?

Skyskrapere gjør meg svimmel.

I San Francisco, og spesielt i området The Mission, er det veggmalerier overalt.

Den ene dagen var det Pride og homseparade. Vi tok turen til Castro der de fleste husene var pyntet med regnbueflagg og regnbueballonger og det krydde av jenter i bar overkropp og menn i bar underkropp.

En annen dag var jeg i piratbutikken til Dave Eggers…

…og på San Francisco Museum of Modern Art, der de blant annet hadde en utstilling med meksikansk fotografi. En annen dag var jeg hele dagen på California Museum of Sciences, et fantastisk bra sted, som dere skal få se mer bilder fra en annen dag.

Det nest fineste med San Fransisco er uten tvil utsikten fra taket til Marte og Van.

Vietnamesisk take-away smaker bedre når man har en solnedgang som dette å beundre samtidig.

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker utsikten best på dagen, når solen går ned, eller etter solnedgang.

Det aller beste med San Francisco er likevel hun jenta her. Hun slår utsikt, drømmehus og science-museum samlet.

Skogen med kjempetrærne

Jeg er ikke lenger i de forente stater, men fortsetter likevel å legge ut noen bilder fra så-vidunderlig-at-du-nesten-mister-pusten California. Etter å ha vært i den lille hippiebyen Bolinas, skulle vi videre på telttur i Samuel P. Taylor State Park, som er full av trær jeg har lest om og sett på bilder, men aldri opplevd i virkeligheten: redwood-trær.

De er så høye at du ikke ser toppen. Coastal redwoods, som er den arten vi så, er verdens høyeste levende organisme og kan bli opp mot 110 meter høye og over 2000 år gamle. Noen av redwood-trærne er så gamle at de levde under Romerriket!

Redwood-trærne er avhengig av masse regn for å overleve. Og i tørre sommermåneder lager de sitt eget “regn” ved å fange tåke med de øverste greinene og på denne måten tilføre fuktighet til skogen. Kult, eller hva?

Selv om de kan bli over 2000 år, er mesteparten av redwood-trærne i California unge, siden omtrent 95% av skogen med coastal redwoods har blitt hugget ned.

Etter en tur i skogen med mye måping fra min side, tullet vi oss inn i ulletepper og grillet deilige vegetariske shitakeburgere.

Og så tente vi et digert leirbål.

Hver gang jeg er på telttur og sitter ved et bål, lurer jeg på hvorfor jeg ikke gjør det oftere.

Når man sitter ved et leirbål bør man aller helst ha med seg to harmonerende musikere, slik jeg hadde.

Dagen etter skulle vi til en annen skog ikke så langt unna, nemlig Muir Woods, som er en av de siste skogene på jorda med såkalte old-growth redwood-trær.

Muir Woods kan til tider minne litt om en fornøyelsespark med sine skilt og løyper, –men der fornøyelsen består av å gå i skogen.

Skal du på tur i en redwood-skog kan jeg virkelig anbefale å ha med deg en redwood-entusiast som guide, som kan svare på alle spørsmål du måtte ha om disse gigantiske vekstene.

For eksempel kan hun fortelle at stammene kan bli opp til sju meter brede, men at en annen californisk tresort, sequoiaene, som er høye, men ikke fullt like høye som redwood-trærne, kan ha opp til elleve meter brede stammer.

Virkelig gamle trær har litt samme effekt på meg som stjernehimmelen. På en måte føler jeg meg så bitteliten i den store sammenhengen, på den annen side som en del noe større enn meg selv.

Bildene av meg (nummer 4 og 7) er tatt av Marte.