De fire neste dagene

Dagen etter dagen en høyreekstremist drepte 69 mennesker på en politisk sommerleir, samt bombet regjeringskvartalet, noen steinkast unna der jeg bor, skulle jeg på ferie til et hus uten internett, i en by med kun franske aviser. Framme i Frankrike reagerte jeg med å bli veldig opptatt av denne skjæra:

Hvorfor jeg hang meg opp i denne fuglen, kommer jeg snart tilbake til.

Siden jeg ikke forstår fransk, prøvde jeg å mette mitt umettelige informasjonsbehov om tradgedien i Norge med bildene på den franske nyhetskanalen. Disse bildene fra korte, men hyppige, reportasjer, skulle besvare alle mine spørsmål: (1) Hva skjedde? (2) Hvordan kunne det skje? (Og da tenker jeg ikke først og fremst hvordan han praktisk fikk det til, men i stedet, hvordan kan en person gjøre noe så forferdelig? Hvordan kan et slikt inderlig hat oppstå?) Og til slutt (3) Hvordan reagerer folk på det som har skjedd? (Og hvordan skal jeg reagere?)

Det eneste spørsmålet som delvis ble besvart, var det siste. Altså, hvordan reagerer folk på tragedien? Både i Frankrike og i Norge reagerte folk ved å vise at de bryr seg – ved å tenne lys, gå i blomstertog og holde hender. Reaksjonen på den totale mangelen på empati, var å vise empati. Hvis roten til menneskelig ondskap er mangel på empati, som jeg mener det er, så er kanskje det å vise empati en måte å bekjempe ondskap på? Høyreekstremisten hadde, for å bruke Simon Baron-Cohen sine ord, skrudd av empatien og behandlet ofrene som objekter.

Samtidig som bildene av blomstertog og levende lys lyste opp tv-skjermen, skjedde det også noe utenfor stuevinduet. En skjæreunge, som enda ikke hadde lært seg å fly, hadde falt ut av redet sitt og gikk forvirret rundt på grusen i hagen.

Siden jeg ikke hadde noen blomstertog å gå i eller andre måter å vise medfølelse på, vendte jeg blikket mot hagen. Ikke fordi det som skjedde i hagen på noen som helst måte var sammenlignbart med det grusomme som hadde skjedd hjemme –selvsagt– men rett og slett fordi det føles godt å bry seg, det føles godt å ikke være likegylig til andre veseners lidelse. Og dette føles ekstra godt når man nettopp har vært vitne til en person som så til de grader var likegyldig til den ekstreme lidelsen han påførte.

Det var jo ikke noe jeg kunne gjøre for skjæra og dette ga meg en følelse av hjelpesløshet. Det eneste jeg kunne gjøre var å følge med. Er han der enda? Ja. Får han mat? Nei. Jo! Moren flyr ned og gir ham noe.

En morgen var han der ikke mer. Jeg leter i busken og rundt huset. Hvor er han? Har en av nabolagskattene tatt han? Vi vet jo hvordan katter kan være dødelige for fugler. Et par dager går, uten noen tegn til skjæra.

Tirsdag kveld, fire dager etter jeg så ham første gang, ser jeg ham igjen. Med sin korte stjert er han lett å kjenne igjen. Han må ta sats mange ganger for å komme opp i treet, men klarer det til slutt. Han flyr!