Livet er en strand

Ny dag, ny strand. Dagen etter kjøreturen i Big Sur våknet vi opp til strålende sol og eggs benedict (uten skinke, selvsagt) hjemme hos tanta og onkelen til Van, Barbie og Rick, i Carmel. Carmel er en idyllisk liten by mellom Cambria og San Francisco og, skulle du tro det, hjembyen til Clint Eastwood.

Etter frokosten gikk vi en tur på stranda…

…sammen med lille, nydelige Myla, som elsker å hoppe etter baller.

Det var hun ikke alene om.

I ekte Baywatch/Pacific Blue-stil (min californiske referansepunkter i barndommen) var det mange surfere der. Og en vakker dag, dere, når jeg ikke lenger fryser tærne av meg i vann under tjue grader, og jeg ikke synes det er så ille lenger å få vann i nesa, og jeg bor ved havet, og jeg er litt sterkere og har litt bedre balanse enn det jeg har i dag, da, dere, da skal jeg lære meg å surfe.

Vannet var iiiskaldt, så dette var det lengste jeg kom meg uti denne dagen.

Etter strandpromeneringen dro vi til havneområdet, der vi blant annet spiste frossen banan (nam!) og hilste på denne pelikanen. Pelikaner har helt vilt lange nebb og fanger fisk på en imponerende måte ved å stupe i vannet i fritt fall fra høyt hold med nebbet først.

I havna var det også masse sjøløver. De dovnet seg i sola og ante fred og ingen fare da dette beistet av en sjøløve dukket opp fra intet og krevde halve flytebrygga.

Dagen etterpå skulle vi til en ny strand i en annen liten by ved havet, nemlig Bolinas.

Det er lettere sagt enn gjort å dra til Bolinas, siden det ikke er noen skilt som viser vei. Den lille befolkningen på ca. 1600 mennesker liker nemlig å ha stedet sitt for seg selv, så de river ned alle skilt langs veien inn til byen sin.

Når man først er framme er det derimot mange skilt som minner deg på å være god mot moder jord.

Etter å ha tuslet på stranda i Bolinas og tittet på flere pelikaner og flere hunder i vill lek, dro vi videre til neste destinasjon, nemlig Skogen med kjempetrærne. Men mer om det senere.

De to øverste bildene er tatt av Van og tilhører Marte.