Zorro og meg

Jeg likte så godt å lese om Silje sin katt Mons, at jeg tenkte jeg skulle fortelle om min Zorro. Kanskje den fineste hunden som noen gang har levd. Og den gladeste. En gang vi kom hjem fra sommerferie ble han så innmari glad, og logra så mye, at han klarte å skade halen sin, slik at han måtte til dyrlegen. Tenk om vi mennesker ble så glade at vi måtte få legehjelp fordi vi smilte for bredt?

De fineste turene jeg har vært på, har vært med Zorro. Han elsket å gå på tur. Ingenting var bedre, ikke engang mat. Og han elsket virkelig mat også, inkludert alle de deilige delikatessene som lå der i veikanten og ventet på ham, som most softis og gammel dressing. Mmmm.

Her er jeg 17 og han bare fire måneder. Han var den største valpen i kullet sitt og ble kalt bolla. Han var en skikkelig spreking hele livet, bortsett fra da vi fikk han, da var han jo så bitteliten, og måtte legge seg ned for å hvile etter å ha gått bare 50 meter.

Zorro var også så snill. Om det var andre hunder, katter, esler eller barn så var han alltid grei og aldri, ikke en eneste gang, oppførte han seg truende.

For en skjønning! Han savnes.