På søndag ga jeg endelig etter for presset fra min indre friskus om å dra til skogs. Hun synes nemlig Oslomarka er det fineste stedet i verden.
På veien så vi et vesen som var på størrelse med en stor tå. Hva kunne det være?
Jo, det var en bittelitta spurv som hadde forvillet seg ut på veien.
Det er ikke lett å være en ensom fuglunge når man ikke kan fly.
Vi måtte forlate lillefugl for å komme oss videre til vår endelige destinasjon; et idyllisk lite vann, langt ute i Nordmarka.
Gutta fiska…
…mens jeg gikk rundt vannet og oppdaget nye dyrearter, som denne rumpetrollarten, som i alle fall ikke jeg har sett før,
og nye blomsterarter, som denne vakre Vatnblomen, som jeg valgte å kalle den. Fin, eller hva?
Jeg hilste også på denne bedårende lille familien.
Etter en stund dro vi til et annet vann, der gutta fremdeles ikke fikk noe fisk
og jeg beundret min favorittmyrstaude, Myrullen, eller vårrullen, som jeg klarte å kalle den.
Så flotte og fine bilder:)
Det er så fint til skogs, synes jeg. Å være ute i naturen generelt. Før var jeg asfaltmenneske, ikke like mye nå lenger. Skogen vinner bare oftere og oftere.
jeg var i skogen i går! våknet til fuglesang og et blikkstille skogsvann. få ting er bedre. men herregud, den lille spurven! hva gjorde dere med den?
Vi hadde med mark som vi prøvde å gi de, uten hell. Jeg vurderte å ta den med hjem, men fant ut at det ikke var noen god idé. Så vi sørget bare for at den kom seg i gresset ved siden av veien, slik at han ikke skulle bli overkjørt av racersyklistene som herjer i skogen.