Øya

For sjuende år på rad har jeg vært på Øya-festivalen. Mye har vært som det alltid har vært, mye har vært forskjellig. Fuglene har, som de pleier, fløyet i v-formasjon over festivalområdet, på vei til varmere strøk. Oslo by, derimot, endrer seg for hvert år, og ser mer og mer ut som en gigantisk byggeplass.

Årets beste danser var uten tvil Sharon Jones.

Når ens faste festivalpartner er i California, er det lett å gå seg bort i folkemengen, og føle seg litt alene, selv med tretti tusen mennesker rundt seg. Heldigvis var min søster Ingunn der.

Bra konserter: Warpaint, Lukestar, The Jayhawks, Jens Carelius, Sharon Jones & The Dap-Kings, Rumbe in Rhodos…

og Sebadoh.

Konfetti er gøy!

Takk for denne gang, Øya. Kanskje sees vi igjen til neste år.

Ferie.

Det var en merkelig følelse å være i varme og deilige Frankrike med min søster Bente, som jeg ser altfor sjelden, og likevel ønske seg hjem, slik jeg gjorde de første dagene. Men etterhvert klarte vi heldigvis å ta øynene bort fra den franske nyhetskanalen, som var vår eneste informasjonskilde til det som skjedde hjemme, forlate stua, gå ut i hagen og lese bøker i sola, slik man skal gjøre på ferie.

Vi gikk også til elva Argens og leide tråkkebåt…

med sklie!

Og tok årets første bad.

Vi sykla til Middelhavet og badet der også.

På kvelden gikk vi turer i og rundt landsbyen…

og spilte 1480 runder med Scrabble.

Kjøttfri mandag: aspargessnask

Vi har vært litt dårlige på å legge ut oppskrifter denne merkelige sommeren 2011, men her kommer en, kanskje ikke akkurat en hel middag men å så godt, en forrett eller snask en sen kveld. Dette er den beste måten å lage asparges, spør du meg.

En bunt asparges
80 g smør
Et par fedd hvitløk
Sitron
Rosmarin
Parmesan

Skrell de nederste tre-fire cm på aspargesen og la den koke i 3-4 minutter med toppene over vannoverflaten. Ha i litt salt og litt sukker i vannet. Skyll i kaldt vann når de er ferdige og legg på tallerkner.

Brun smøret på svak varme i en liten kjele. Når det har blitt brunt, har du i finhakket hvitløk og rosmarin i ca et halvt minutt før du tar kjelen av varmen.

Hell over aspargesen, press sitron over og rasp parmesan.

De fire neste dagene

Dagen etter dagen en høyreekstremist drepte 69 mennesker på en politisk sommerleir, samt bombet regjeringskvartalet, noen steinkast unna der jeg bor, skulle jeg på ferie til et hus uten internett, i en by med kun franske aviser. Framme i Frankrike reagerte jeg med å bli veldig opptatt av denne skjæra:


Hvorfor jeg hang meg opp i denne fuglen, kommer jeg snart tilbake til.

Siden jeg ikke forstår fransk, prøvde jeg å mette mitt umettelige informasjonsbehov om tradgedien i Norge med bildene på den franske nyhetskanalen. Disse bildene fra korte, men hyppige, reportasjer, skulle besvare alle mine spørsmål: (1) Hva skjedde? (2) Hvordan kunne det skje? (Og da tenker jeg ikke først og fremst hvordan han praktisk fikk det til, men i stedet, hvordan kan en person gjøre noe så forferdelig? Hvordan kan et slikt inderlig hat oppstå?) Og til slutt (3) Hvordan reagerer folk på det som har skjedd? (Og hvordan skal jeg reagere?)

Det eneste spørsmålet som delvis ble besvart, var det siste. Altså, hvordan reagerer folk på tragedien? Både i Frankrike og i Norge reagerte folk ved å vise at de bryr seg – ved å tenne lys, gå i blomstertog og holde hender. Reaksjonen på den totale mangelen på empati, var å vise empati. Hvis roten til menneskelig ondskap er mangel på empati, som jeg mener det er, så er kanskje det å vise empati en måte å bekjempe ondskap på? Høyreekstremisten hadde, for å bruke Simon Baron-Cohen sine ord, skrudd av empatien og behandlet ofrene som objekter.

Samtidig som bildene av blomstertog og levende lys lyste opp tv-skjermen, skjedde det også noe utenfor stuevinduet. En skjæreunge, som enda ikke hadde lært seg å fly, hadde falt ut av redet sitt og gikk forvirret rundt på grusen i hagen.


Siden jeg ikke hadde noen blomstertog å gå i eller andre måter å vise medfølelse på, vendte jeg blikket mot hagen. Ikke fordi det som skjedde i hagen på noen som helst måte var sammenlignbart med det grusomme som hadde skjedd hjemme –selvsagt– men rett og slett fordi det føles godt å bry seg, det føles godt å ikke være likegylig til andre veseners lidelse. Og dette føles ekstra godt når man nettopp har vært vitne til en person som så til de grader var likegyldig til den ekstreme lidelsen han påførte.

Det var jo ikke noe jeg kunne gjøre for skjæra og dette ga meg en følelse av hjelpesløshet. Det eneste jeg kunne gjøre var å følge med. Er han der enda? Ja. Får han mat? Nei. Jo! Moren flyr ned og gir ham noe.

En morgen var han der ikke mer. Jeg leter i busken og rundt huset. Hvor er han? Har en av nabolagskattene tatt han? Vi vet jo hvordan katter kan være dødelige for fugler. Et par dager går, uten noen tegn til skjæra.


Tirsdag kveld, fire dager etter jeg så ham første gang, ser jeg ham igjen. Med sin korte stjert er han lett å kjenne igjen. Han må ta sats mange ganger for å komme opp i treet, men klarer det til slutt. Han flyr!

22/7

Jeg sitter på Kaffefuglen med Øyvind når jeg kjenner smellet. Dørene blåses opp. Først tror jeg det er vinden. Så tror jeg det har vært en bilulykke i Pilestredet, siden folk står på fortauet og peker inn mot tunnelen. En jente på sykkel sier det har gått av en bombe på Youngstorvet.

En bombe.

Vinduer er ødelagte helt ned til Gunerius, skriver en nettavis. Er våre vinduer ødelagte? Og hva med katten? Vi setter fra oss kaffen og småløper hjem. Vi krysser Akersgata, som er sperret av. Det kryr av folk. Alle snakker i mobiltelefon. Hjemme står stuevinduene på vidt gap og kjøkkenvinduet er ødelagt. Muskatt gjemmer seg inne på badet. Jeg puster tungt. Jeg får panikk og får det for meg at halen til Muskatt er kuttet av. Halen er hel, forsikrer Øyvind. Den er det. Jeg så feil. Resten av dagen ser vi på nett-tv. Det har oppstått en situasjon på Utøya der en mann skyter ungdommer. Jeg tror først det er en dårlig spøk.

Neste morgen sier de at 81 mennesker har mistet livet.

Samme dag skal jeg på ferie til Frankrike. På veien til flybussen er det glasskår overalt. Flere veier er stengte, og ved sperringene står militærkledde menn med maskingevær. Det ser ut som en krigssone. Rett ved der vi bor. I min by. Jeg gråter på bussen. Jeg gråter på flyplassen. Jeg gråter på flyet.

I Frankrike virker ikke internett, så jeg må klare meg med franske aviser og fransk tv. Jeg kan ikke fransk. På fransk tv snakker en reporter og i bakgrunnen ser jeg gata vår i Oslo. Det føles helt feil å ikke være hjemme. Det er min by. Mitt land. Og den verste nasjonale tragedien i min livstid.

På gjengrodde stier

De siste dagene har jeg fylt lungene med frisk luft og sjelen med ro, langt inne i den tykkeste skogen i Finnemarka. Området vi har vært i er et barskogreservat, noe som innebærer at det er tett med trær, mange dyrearter og få mennesker. Ofte fikk vi følelsen av at skogen var helt urørt og at vi var de første som satte våre føtter akkurat der. En svært tilfredsstillende følelse for min indre Roald Amundsen.

Sjelden er jeg så tilfreds som når jeg får være ute i naturen, i relativt fint vær, i mange dager på rad.

Vi traff på mange dyr på vår vei, blant annet denne skjønneste av miniugler,

og denne fine gjengen med nysgjerrige sauer. Dessuten så vi orrhøne, tiur, frosk, kyr og spor etter elg og gaupe.

Skogen er jo full av vegetariske delikatesser. Og hvis man skal dømme ut i fra Finnemarka, ser det ut til at 2011 blir et godt år for oss som elsker sopp og bær. Det bugnet over av blåbær, markjordbær og kantareller, samt favoritten min, som er…

multer! Multer er såå godt, at jeg nesten kunne vurdert å bosette meg i ei myr.

Etter en strabasiøs tur den første dagen, på ikke mindre enn åtte timer, kom vi endelig fram til målet –hytta Lundås– som er åpen for alle som vil, og gratis å bo i. Bare tanken på at det finnes slike hytter gjør meg glad.

Det eneste som kreves er at man vasker etter seg og hogger like mye ved som man bruker. Her viser jeg min proffe hoggeteknikk.

Men det var ikke bare hygge, miniugler og blåbær; skogen bød også på skumle farer. Til tross for kart, kompass, GPS og min eminente retningssans, har vi, siden betydelige deler av turen enten var utenfor sti eller på gjengrodde stier, klart å gå oss vill hele fire ganger. Den første gangen var den mest dramatiske. Da hadde vi ikke enda vent oss til å gå oss vill, og vi trodde vi måtte slå opp teltet i en bratt, mørk og særdeles skummel steinrøys.

Men det er ikke alltid tryggere med tydelig sti, siden stier kan gå over elver, og broene over elvene kan være ødelagte. Andre truende skogsfarer er mishandlende mygg, samt tilsynelatende uskyldige steiner, som man kan snuble i, og få mørkelilla blåmerker på størrelse med honningmeloner. Au!

Og selv om farer kan være litt gøy er likevel varder og blåmaling på trær noe av det fineste jeg vet om akkurat nå.