De siste dagene har jeg fylt lungene med frisk luft og sjelen med ro, langt inne i den tykkeste skogen i Finnemarka. Området vi har vært i er et barskogreservat, noe som innebærer at det er tett med trær, mange dyrearter og få mennesker. Ofte fikk vi følelsen av at skogen var helt urørt og at vi var de første som satte våre føtter akkurat der. En svært tilfredsstillende følelse for min indre Roald Amundsen.
Sjelden er jeg så tilfreds som når jeg får være ute i naturen, i relativt fint vær, i mange dager på rad.
Vi traff på mange dyr på vår vei, blant annet denne skjønneste av miniugler,
og denne fine gjengen med nysgjerrige sauer. Dessuten så vi orrhøne, tiur, frosk, kyr og spor etter elg og gaupe.
Skogen er jo full av vegetariske delikatesser. Og hvis man skal dømme ut i fra Finnemarka, ser det ut til at 2011 blir et godt år for oss som elsker sopp og bær. Det bugnet over av blåbær, markjordbær og kantareller, samt favoritten min, som er…
multer! Multer er såå godt, at jeg nesten kunne vurdert å bosette meg i ei myr.
Etter en strabasiøs tur den første dagen, på ikke mindre enn åtte timer, kom vi endelig fram til målet –hytta Lundås– som er åpen for alle som vil, og gratis å bo i. Bare tanken på at det finnes slike hytter gjør meg glad.
Det eneste som kreves er at man vasker etter seg og hogger like mye ved som man bruker. Her viser jeg min proffe hoggeteknikk.
Men det var ikke bare hygge, miniugler og blåbær; skogen bød også på skumle farer. Til tross for kart, kompass, GPS og min eminente retningssans, har vi, siden betydelige deler av turen enten var utenfor sti eller på gjengrodde stier, klart å gå oss vill hele fire ganger. Den første gangen var den mest dramatiske. Da hadde vi ikke enda vent oss til å gå oss vill, og vi trodde vi måtte slå opp teltet i en bratt, mørk og særdeles skummel steinrøys.
Men det er ikke alltid tryggere med tydelig sti, siden stier kan gå over elver, og broene over elvene kan være ødelagte. Andre truende skogsfarer er mishandlende mygg, samt tilsynelatende uskyldige steiner, som man kan snuble i, og få mørkelilla blåmerker på størrelse med honningmeloner. Au!
Og selv om farer kan være litt gøy er likevel varder og blåmaling på trær noe av det fineste jeg vet om akkurat nå.
For sjuende år på rad har jeg vært på Øya-festivalen. Mye har vært som det alltid har vært, mye har vært forskjellig. Fuglene har, som de pleier, fløyet i v-formasjon over festivalområdet, på vei til varmere strøk. Oslo by, derimot, endrer seg for hvert år, og ser mer og mer ut som en gigantisk byggeplass.
Årets beste danser var uten tvil Sharon Jones.
Når ens faste festivalpartner er i California, er det lett å gå seg bort i folkemengen, og føle seg litt alene, selv med tretti tusen mennesker rundt seg. Heldigvis var min søster Ingunn der.
Bra konserter: Warpaint, Lukestar, The Jayhawks, Jens Carelius, Sharon Jones & The Dap-Kings, Rumbe in Rhodos…
og Sebadoh.
Konfetti er gøy!
Takk for denne gang, Øya. Kanskje sees vi igjen til neste år.
