Livet er en strand

Ny dag, ny strand. Dagen etter kjøreturen i Big Sur våknet vi opp til strålende sol og eggs benedict (uten skinke, selvsagt) hjemme hos tanta og onkelen til Van, Barbie og Rick, i Carmel. Carmel er en idyllisk liten by mellom Cambria og San Francisco og, skulle du tro det, hjembyen til Clint Eastwood.

Etter frokosten gikk vi en tur på stranda…

…sammen med lille, nydelige Myla, som elsker å hoppe etter baller.

Det var hun ikke alene om.

I ekte Baywatch/Pacific Blue-stil (min californiske referansepunkter i barndommen) var det mange surfere der. Og en vakker dag, dere, når jeg ikke lenger fryser tærne av meg i vann under tjue grader, og jeg ikke synes det er så ille lenger å få vann i nesa, og jeg bor ved havet, og jeg er litt sterkere og har litt bedre balanse enn det jeg har i dag, da, dere, da skal jeg lære meg å surfe.

Vannet var iiiskaldt, så dette var det lengste jeg kom meg uti denne dagen.

Etter strandpromeneringen dro vi til havneområdet, der vi blant annet spiste frossen banan (nam!) og hilste på denne pelikanen. Pelikaner har helt vilt lange nebb og fanger fisk på en imponerende måte ved å stupe i vannet i fritt fall fra høyt hold med nebbet først.

I havna var det også masse sjøløver. De dovnet seg i sola og ante fred og ingen fare da dette beistet av en sjøløve dukket opp fra intet og krevde halve flytebrygga.

Dagen etterpå skulle vi til en ny strand i en annen liten by ved havet, nemlig Bolinas.

Det er lettere sagt enn gjort å dra til Bolinas, siden det ikke er noen skilt som viser vei. Den lille befolkningen på ca. 1600 mennesker liker nemlig å ha stedet sitt for seg selv, så de river ned alle skilt langs veien inn til byen sin.

Når man først er framme er det derimot mange skilt som minner deg på å være god mot moder jord.

Etter å ha tuslet på stranda i Bolinas og tittet på flere pelikaner og flere hunder i vill lek, dro vi videre til neste destinasjon, nemlig Skogen med kjempetrærne. Men mer om det senere.

De to øverste bildene er tatt av Van og tilhører Marte.

Roadtrip

Etter Cambria dro vi videre på roadtrip langs det som må være en av verdens vakreste veistrekninger, Highway One.

Skal man oppleve California kan jeg virkelig anbefale å ha to California-eksperter med seg som guider, slik jeg har på denne turen. Aller helst bør guidene dine kjenne dine lyster og redsler også, slik at de kan gjøre opplevelsen optimal. Marte og Van vet for eksempel at jeg setter pris på dyr, og at de gjerne må være ville. Første stopp på veien var derfor en strand med masse elefantseler.

I likhet med oss mennesker liker elefantselene å ligge i skje. De er generelt ganske søvnige når de er i California, som ikke er så rart, med tanke på at de har svømt dit helt fra Alaska.

Noe annet som er populært blant elefantseler er å riste sand over seg, som du ser elefantselen til høyre i bildet over gjøre.

Noen av elefantselene kranglet høylytt, men kranglene varte ikke særlig lenge, siden de egentlig var litt for slitne.

Langs hele Higway One er det utsiktspunkter der man kan holde rundt vennen sin samtidig som man skuer ut over Stillehavet.

Marte hadde på seg en innmari fin stripete genser.

Etter litt mer kjøring stoppet vi ved Julia Pfeiffer Burns State Park. Jeg visste ikke hva som ventet med da jeg gikk ut av bilen og gjennom denne tunnelen.

Det som ventet meg var dette.

Altså. Jeg mistet nesten pusten. Turkist vann, hvite strender, et fossefall på sikkert tjue meter og bratte klipper.

Fulgte man stien videre, var det mer klipper og flere strender.

.

Mitt fine reisefølge, Marte og Van.

Etter å ha fått pusten tilbake og etter noen nye kilometer, stoppet vi ved Henry Miller Memorial Library, som er bokhandel, bibliotek og konsertsted i ett, midt i hjertet av Big Sur. Desverre var det stengt.

Men hva gjør vel dét når de man reiser med kjenner konsertarrangøren? I mange år har jeg hatt lyst til å se Jenny Lewis live, og pluselig stod hun rett foran meg og spilte. Det er sånn det er i California, altså. Du kjører rundt en sving, og der står tilfeldigvis en gammel favorittartist og spiller.

Og som ikke dét var nok, toppet dagen seg da så vi en kalkun på kveldstur, på veien hjem fra Henry Miller og Jenny Lewis.

Solnedgang ved Stillehavet

Jeg er ganske sikker på at livskvaliteten min ville økt med ikke bare ett, men med flere hakk, hadde jeg hatt solnedganger som i Cambria å skue utover hver kveld. Solnedganger er en fin måte å sette punktum for dagen på; man ser dagen ta slutt. Sola forsvinner ut av syne for å gi dagslys til en annen del av jorda. Ekstra fint er det når man ser sola gå ned ved det Stillehavet, det største av alle store hav, som går fra det vestligste stedet i vest til øst i øst.

Kjøttfri mandag: Den ultimate veggissandwichen

Siden jeg for tiden befinner meg i San Francisco, tusenvis av mil unna kjøkkenet mitt, blir det ingen vanlig oppskrift på denne kjøttfrie mandagen. Til gjengjeld får dere et bilde av denne intet mindre enn fantastiske vegetarsandwichen jeg spiste på Sebastian’s i Cambria, og som jeg tror det er fullt mulig å gjenskape på norske kjøkkener. Du trenger to skiver med saftig og godt brød, litt coleslaw, avocado, rødkål, karse, tomater, gulost, grønne salatblader og skivet sopp. Legg alt oppå hverandre og nyt.

God mandag!

I California

Tjuefire timer etter jeg dro hjemmefra var jeg framme i California hos Marte og Van. Tre timer etter det igjen, var vi i Cambria, en liten by sør for San Francisco, med lange strender og ville zebraer (!). Og etter å ha vært i California i to dager nå, er det ett ord jeg tar meg selv i å gjenta, og det er frodig. Det er viltvoksende blomster overalt, i alle verdens farger, det er høye trær og buskevekster jeg aldri har sett før. Naturen høres til og med annerledes ut enn hjemme, med eucalyptustrær som lager spøkelseshusaktige knirkelyder.

California, jeg tror vi vil bli venner!