Jeg har blitt bitt av et lumskt sommersnuevirus og mitt vanligvis nokså tåkete hode har nådd nye høyder hva tåkethet angår. I normaltilstand flyter tankene nokså jevnt, vil jeg si, men for tiden er det som om samlebåndet tankene føres inn og ut på er rustent, noe som fører til mye støy, samt mange tanker om tankenes samlebånd. Dette blir man trøtt av, så det eneste jeg egentlig vil er å sove, men når jeg først sovner har jeg de merkeligste drømmer. Natt til i går var jeg søtten år igjen, spilte kaptein krok i et skuespill med min søster og husket ingen av replikkene mine.
Apropos drømmer. Et av årets beste album så langt er Bill Callahans’ Sometimes I Wish We Were An Eagle. I låta Eid Ma Clack Shaw drømmer han den perfekte sangen med svaret på alt, våkner i halvsøvne og skriver den ned. Neste morgen finner han lappen med låta med alle svarene, som sier: Eid ma clack shaw Zupoven del ba Mertepy ven seinur Cofally ragdah.
Bill Callahan – Eid Ma Clack Shaw (Kjøp albumet her)
Bilder: flickr harry 619/ houbi.tumblr.com/ flickr cätzchen/ flickr j naturalia/ flickr steve chasmar